Engersjøen har i uminnelige tider vært et av distriktets høyest skattede fiskevann. De gamle gårdene i Trysil svarte delvis landsskyld i sik fra Engersjøen og vannet var en viktig bidragsyter for å holde sulten fra døra, i et jordbruk som var marginalt. Lengst sør i vannet ligger de gamle båtstøene, og lengst i nord, 18 km unna, ser vi enda kunstig bygde holmer som ble brukt ved notdrag. For øvrig er sjøen, fisken, og ikke minst rakfisken omhandlet i Trysils første bygdebok; Beskrivelse over Trysild Præstegjeld, skrevet av presten Axel Christian Smith i 1784. Etter at Tryslinger flyttet ut og stiftet den første bosettingen ved Engersjøen på første halvdel av 1700-tallet, har sjøen og fremfor alt siken betydd mye for overlevelsesesmulighetene i de karrige dalstrøkene. For å ha tilgang til fisk året rundt var det nødvendig å kunne prosesser for å bevare fisken på ulike måter. Den sikreste måten var kombinasjonen av salt og lave temperaturer. Fisket ble derfor av naturlige årsaker lagt til høsten. Det kunne også ha sammenheng med slåttonn, og gytetider, men temperatur var nok en viktig årsak. Fisken som ble konsumert ble etter hvert ut over vinteren til det som vi kaller for rakfisk. Nå fokuserer vi vår produksjon på lokal sik, og lager både varmrøkt, gravet og rakfisk.